TORNER I TRUSA & PLAST I POSEN

Som mange andre, har jeg for første gang vært med på strandryddeuka. Etter en slik dag sitter man igjen med mange tanker, og de vil jeg dele her.

Jeg tror jeg aldri har tenkt over at det finnes en strandryddeuke og dag. Heldigvis har både jeg og mange andre fått øynene opp for hvor ekstrem «vår» bruk av bl.a. plastikk er, og flere tar aktive valg for å minimere denne bruken. I tillegg har rekordmange registrert seg som ryddere denne uka. Over 100.000 i hele Norge, faktisk. Selv meldte jeg meg på strandryddingen arrangert av MDG Ringsaker. Vi var en gjeng som tok for oss båthavna i Brumunddal, i tillegg til at jeg og ei til tok et tak på stranda, Stela.

Vi kom oss ikke bort til vannet en gang, før hele gjengen satt på huk og pirka grønn isopor ut av en gruppe busker. Det hadde blåst ut av ei konteiner, og var spredd over alt. Jeg har flere kutt oppover armene fra torner i disse buskene, og kjenner fortsatt at det sitter fast torner i klærne mine.

Isoporen var det mest sjokkerende med strandryddinga. Den var over alt. Ikke bare de grønne isoporbitene, men også bittesmå, hvite isoporkuler. Over alt. I sanden, i vannet, mellom steiner, i gresset. Både på havna og Stela. Helt sikkert millioner av små kuler, som var umulig å få med seg.

Flere steder virket det som om plastikkposter o.l. hadde blitt gravd ned. Heldigvis for meg hadde jeg med meg gartnerhansker, for på Stela satt jeg bokstavlig talt i sanda og gravde ut en svart søppelpose. Posen var helt seig, og strakk seg nesten som slim da jeg dro i den.

Jeg fant plast som satt fast under roten av et tre, og et slags pledd eller isoleringsmateriale, som satt fast under en diger stein. Hvor lenge har det vært der? Hvordan kom kom det seg under steinen?

Ikke overraskende fant jeg fiskegarn og snører. Spesielt fiskesnørene var skremmende. Et sted fant jeg et fiskesnøre som hadde surra seg fast i en pinne. For å ikke få med pinnen i posen min, prøvde jeg å få løs snøret. Snøret var så stivt og surra inn, at pinnen måte bøte med livet. Jeg så for meg hvordan dette ser ut når dyr blir utsatt for denne forsøplinga. For det er ikke et spørsmål om «hvis», men «når». Det er virkelig, virkelig skremmende.

Sett bort fra isopor var det heldigvis ikke like mye plast på Stela, som ved havna. Dessverre var det veldig mye knust glass nedenfor strandkanten, som vannet snart vil dekke. Det er utrolig trist å tenke på at man ikke kan føle seg trygg på at barn, firbeinte eller en selv kan bevege seg fritt på stranda, uten å risikere glass i føttene.

All søpla i bildet over er fra flere enn oss som plukka for MDG.

Vi kan både være glade og triste for all søpla vi plukka opp. Glade for at vi har bidratt, men det er trist å tenke på hvor mye det faktisk er, og hvor utenkelig mye mer som er igjen.

Å være på strandrydding var som å være på skattejakt, men i stedet for å finne skatter, vi jaktet på all dritten vi prøver å redde verden fra.

Det er utrolig hvor mye forskjellig vi fant. La meg nevne noe:
Brusflasker, korker, bokser, Zalo-flaske, fiskesnøre, garn, sneller, bæreposer, sjokoladepapir, potetgullposer, kjærlighet på pinne-pinne, isopor i alle størrelser, plastbeholdere for forskjellig godterier, store flak/tepper av ukjent materiale, diverse metallemballasje, paller, snusbokser, snusposer, røykstumper, tau, straps, uendelig mange, små biter med knusktørr plastikk som knuste i det man tok i det, takstein, porsjonsposer for salt/pepper fra Mc.Donalds, take away plaslokk for kaffe… Altså. Lista er lang. Alt for lang.

Til tross for alt som er trist med dette, var det en veldig hyggelig dag. Det var deilig vær og skikkelig sommerfølelse. Jeg møtte mange nye folk, eller, det vil si, bare nye folk. Jeg kjente ingen av de som var der fra før. Noe som lett kunne vært en grunn til at jeg ikke ville blitt med på noe slik før, men den eneste måten til å bli mer komfortabel (med hva som helst) er å utfordre seg selv. Noe jeg begynner å bli flinkere til.

Etter noen timer med plukking lagde vi bål hvor det ble grillet grønnsaker og sopp, som vi spiste med helt nydelig potetsalat, som en av karene i MDG hadde med. Barna som var med lærte å lage drager av pinner og avispapir, mens resten av oss tok en kopp kaffe før vi ryddet bort all søpla vi hadde samlet.

Vi lever i en verden med mye. Enkelt og greit, mye. I denne materialistiske verden som jeg på mange måter er med på å promotere, så er det mange valg vi kan ta for å minimere den negative påvirkningen vi bidrar med. Blant annet minske bruken av plast, og kanskje være med å rydde opp det som har kommet på avveie, en gang i året. Noen timer av et helt år. Det har vi vel kanskje tid til?

Reklamer

2 kommentarer om “TORNER I TRUSA & PLAST I POSEN

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s